21 år. Ung, elsker eventyr og alltid vært likandes. Likevel gråter jeg meg i søvn hver natt. Hver kveld er en skuffelse. For dagen har vært like tom som alle de andre. Det er ingen som forstår og jeg forvirrer meg over at jeg ikke forstår selv heller. Hvor er den jenta jeg en gang var? Når forsvant hun, og hvorfor?
Dette tenker jeg på noe som føles som hvert minutt. Når forsvant jeg? Forsvant jeg da jeg kom hjem fra ett års eventyr i USA? Eller ble jeg en annen der siden jeg mistet meg selv? Så mange spørsmål som bare jeg kan besvare, men som jeg ikke finner fasiten på…
Hvorfor føler jeg meg hul? Hul som en tom glassflaske som kan knuses ved den minste glipp. Jeg har jo mer enn andre jenter på min alder. Jeg har en flott familie som gir meg alt jeg trenger, en lillebror som lyser opp hverdagen. Kjæresten min kommer flyttende fra andre delen av Norge kun for å være med meg, og vennene mine er faktisk noen av de beste som finnes. I tillegg har jeg en jobb jeg burde vært takknemlig for.
Likevel er jeg ikke takknemlig for noe. Alt føles som det hindrer meg i å gjøre det jeg vil. Jeg vil sove. Føle meg uthvilt og være alene. Jeg vil gråte uten å måtte snakke om det. Jeg vil gjøre meg selv vondt.
I går var det julaften. En dag hvor de man elsker er i sentrum. En dag man skal føle seg elsket. God mat og drikke er også en selvfølge fra tidligere julefeiringer i min familie. Rett og slett hadde jeg all grunn i verden til å glede meg. Til å føle meg som verdens heldigste jente. Jeg følte alt annet. Hvert smil var som å springe et maraton. All energi ble sugd ut for hver presang jeg åpnet, akkurat som julegavene var en byrde. Jeg fikk bare fine ting. Likevel har jeg aldri følt meg verre.
Akkurat nå ligger jeg og tenker på hva jeg vil. Jeg vil dø.
Aldri har jeg vært lengre nede, så lenge, uten å se livsgnisten såvidt innimellom all ensomheten. Jeg er 21 år og vil dø. Forsvinne, fordufte og aldri komme tilbake. Det er en tung følelse og det er grusomt å føle seg så alene. Spesielt når jeg egentlig ikke er det. De er vel grunnen til at jeg ikke gjør noe. Tar steget. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis lillebroren min hadde funnet meg. Dødd om igjen, hvis det hadde vært mulig.
Er jeg egoistisk? Ja, jeg er kanskje det. Men jeg vil ikke være en egoistisk person. Jeg vil gjøre alle glade og bli husket som en omtenksom jente. Men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lengre. Det må jo være bedre å bare forsvinne så jeg ikke lengre er til bry…
Livet har aldri behandlet meg på en tøffere måte. Brutalt. Hensynsløst. Nådeløst. Deprimerende.
Aldri før har jeg forstått begrepet, take the easy way out, bedre. Det er iallfall det som frister mest nå.
-A